Likestillingen er en kamp fra blodrøde hold. Vi som har en litt mer kjølig partifarger på skjorten har som regel lite vi skal si før vi blir stemplet som hva vi er; perverse mannsjåvinister som ikke har peiling. Og for de som er kvinne og blå, dem tillater slike mannsjåvinister og ødelegger for dem selv.
Bare man snakker om menns rettigheter blir man umiddelbart avbrutt, slikt kan man ikke finne på å si offentlig. Tenk hvor fælt kvinner har det. Hvor undertrykt de er i dagens norske og vestlige samfunn. For det at menn har mye større selvmordstall, har liten rett til barn ved skilsmisse og blir kvotert ut av stillinger man egentlig er den best kvalifiserte søkeren til, har lite å si ifølge Che Guevaras venner på den røde fløy.
For det er alltid kvinnen som er offeret. Jeg vet ikke om de på venstresiden noensinne har spurt om kvinnen føler det slik i dagens samfunn, er de enige? Min magefølelse sier nei, og alle andre organer jeg også har. Jeg tror kvinner idag klarer å stå for sine egne handlinger og komme seg frem i både arbeidsliv og politiske verv, som er de to store arenaer for "likestilling". Hvor er alle disse hindrende som man mener går imot kvinner?
At det er forskjell mellom kvinner og menn, fra naturen sin side, må alle være enige i. Vår hjerne fungerer forskjellig, vår kropp fungerer forskjellig og våre prioriteringer er som oftest forskjellig. Å tukle med dette gjennom tvungen likestilling har skapt lite godt. Selvmordsraten til menn har steget proporsjonalt med den overdrevne "likestilling". Det er politisk korrekt å henge ut menn i media, og å vise hvor overlegne kvinner er i visse ting. Man leser gang på gang om "Kvinner er bedre enn med i..." og "Kvinner gjør det best på ...". Men å vise det motsatte vil være kjønnsdiskriminering.
Når Ellen Stensrud gikk ut i Dagens Næringsliv idag og kalte Stein E. Hagen for "Sutrende guttunge" er det ingen som reagerer. Tenk om vi skulle kalle Ellen Stensrud for en "Innkvotert jentunge"? Hvor mye media-rabalder hadde det skapt?
